Blod, tårer og annen faenskap

Dette innlegget ble først og fremst skrevet for meg selv, om det er noe du ikke forstår er det kanskje meningen at du ikke skal. Jeg hadde virkelig et behov for å få ut dette. Jeg driter rett og slett i om det er tonnevis med skrivefeil, eller om noen av dere kjenner meg. Jeg er lei av å holde tankene mine for meg selv. 

I skrivende stund er det midnatt. Jeg er utslitt av å prøve å sove. Hjernen verker, musklene er stive og vonde, det sliter virkelig på kroppen. Marerittene mine har blitt  verre den siste måneden. Jeg har dem heldivis ikke så veldig ofte, men når jeg først har de, våkner jeg midt på natten med verkende og spente muskler. De er virkelig grusome. 

Den siste tiden har jeg grublet litt over forskjellige ting. Slik som hvorfor ting har blitt sånn som de er nå.. Ettersom jeg går på AP gjennom nav, og ellers er i jobb to dager i uka på en lokal bokhandel, tenker jeg ofte på å komme meg tilbake til lærlingplassen min. Jeg er utrolig redd for å miste den. Kunne ikke fått bedre lærlingplass enn den jeg har nå. Men hver gang jeg tenker på jobb, bakker jeg ut og blir livredd. 

Jeg er redd for at jeg ikke er bra nok. Jeg er ikke flink nok og jeg føler alltid på at jeg ikke strekker til de forventningene andre har. Jeg har plutselig blitt redd for å eksponere meg selv (som er ganske viktig i mitt yrke), gjøre noe nytt, dumme meg ut. Hvorfor? Aner ikke. Jeg var ikke slik før. Innerst inne er jeg en person som liker å utfordre meg selv. Jeg liker nye ting, og det å stå i rampelyset har alltid vært litt gøy - sånn egentlig. Men nå har jeg blitt en person med et tomt blikk som ikke ser gleden i hverdagen og interessene sine. Jeg er bare en mørk skygge som glir forbi over veggene. Jeg føler meg nesten usynlig, akkuratt som at jeg ikke hører til her. Noen som har følt på det samme, eller er det bare meg?

Medisinene har alt gjort motsatt av hva de skal gjøre én gang. Og det føles som at den nye doseringen kommer til å gjøre det samme. Jeg har ikke blitt bedre. Jeg har faktisk blitt langt verre av medisinene mine. Det er ikke bare jeg som ser det. Heldigvis. Jeg føler meg ikke bra i det hele tatt. Jeg er livredd for å miste lærlingplassen min, men samtidig er jeg livredd for å gå på jobb og leve normalt i hverdagen. Jeg vil ikke gå rundt å ha det vondt mer. 

Jeg støter vekk vennene mine mer og mer for hver dag som går. Vi er så ulike, jeg føler at vi ikke passer sammen lenger. De mener at de forstår, men de ha aldri forstått. For de har ikke gått gjenom det jeg har gjort, og de har ikke følt på de følelsene jeg har gått rundt med. Jeg er så lei. Jeg har enda ikke funnet ut av hvorfor ting er som de er. Hvis jeg hadde takket ja til hjelp tidligere, hadde det sikkert ikke blitt like alvorlig som alt har blitt nå.. 

Dagens lille utblåsning.



Hvorfor er jeg en såpass mislykket person? 

4 kommentarer Skjul

nattehimmel

14.07.2015 kl.13:37

Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver, Lise.. Så du skal vite at du ikke er alene om å føle det sånn, allefall. Skulle du trenge noen å prate med, så vet du hvor du finner meg!
Victoria isabell

14.07.2015 kl.13:53

Kjenner meg også veldig godt igjen i det du skriver, mye av det. Forstår frustrasjonen din, og vit at du ikke er alene :) Er her om du trenger noen.
Lise Duun

14.07.2015 kl.17:36

nattehimmel: Takk, Maria. Godt (eller betryggende?) å vite at det er fler som har det sånn. Ikke at det er bra, men du forstår sikkert hva jeg mener.. Jeg føler meg plutselig ikke så annerledes, når noen kjenner seg igjen i det jeg skriver!
H

22.07.2015 kl.16:32

<3 stå på, snille, goe lise!

Skriv en ny kommentar

hits