Innleggelsen og meg

Ordforrådet mitt suger for tiden, så ikke heng dere alt for mye opp i de tingene jeg skriver. Hvis dere har lest bloggen min fra før, husker dere kanskje at jeg skrev noe om at jeg ble innlagt? Jeg blogget ikke stort etter det, og her har dere et lite innlegg om akkuratt det. Det å være innlagt på grunn av psyken. 

Dagen jeg ble innlagt visste jeg ikke helt åssen jeg skulle ta det. Faren min slapp meg av ved resepsjonen, og jeg dro med meg kofferten inn og satte meg. Etterhvert kjente jeg at tårene sprengte seg på. Jeg tørket en tåre i smug og trakk resten tilbake. Ærlig talt, hvorfor gråt jeg? Jeg skulle da få hjelp! Etter noen få minutter ble jeg tatt i mot av en hyggelig dame. Vi satte oss ned og gikk gjennom noen papirer og undersøkelser for å kartlegge statusen min. Jeg ble vist rommet mitt, fikk en gjennomgang av hvordan dagene skulle foregå, og til slutt fikk jeg en liten omvisning på bygget. For å være helt ærlig visste jeg ikke helt hva jeg tenkte, alt var bare nytt og rart. Jeg følte meg tom. 

De aller fleste der inne var gamle. Mye eldre enn meg. Under omvisningen kom de en etter en og hilste på meg. Problemene deres syntes ikke utenpå, de var bare helt vanlige mennesker. Hva de slet med oppdaget jeg ikke før vi satt i refleksjonsgruppene, undervisningstimene og samtalegruppene. I refleksjonsgruppene ble vi delt i to, der vi diskuterte et tema som var trukket på forhånd. Vi ble kjent med hverandre ved å dele erfaringer rundt dagens tema, på en eller annen måte. Det samme gjelder egentlig samtalegruppene og undervisningstimene. Det var alltid noen som hadde noe å dele. Utenom meg. Jeg holdt alltid kjeft. Jeg fortstod liksom aldri hvorfor de gadd å dele tingene om seg selv. Noen av dem virket så selvopptatte og egoistiske. Kanskje det bare var min oppfattelse.. 

Ettersom tiden gikk fikk jeg riktig oppfølging ang medisin og aktiviteter. Jeg droppet undervisningstimene og fokuserte på å være med på turdagene i stedet. Jeg fikk delta på kjøkkenet for å bake noe innimellom, og da fikk jeg plutselig mye mer energi også! Hver helg dro jeg hjem på perm for å holde meg gående, ettersom det ikke var noe program på døgnenheten i helgene. Jeg gjorde det også for meg selv for at jeg ikke skulle henge så alt for langt etter med gjøremål og det dagligdagse. Ukene gikk og jeg hadde nå vært der i nesten to måneder. Jeg gruet meg alltid til å dra tilbake fra perm fordi jeg kjedet meg sånn på døgnenheten. Kontaktene mine fant til slutt ut at jeg hadde bedret meg såpass at jeg kunne få lov til å dra hjem. 

Etter nesten to måneder på døgnenheten har jeg forbedret psyken min gjennom miljøterapi, jeg har fått en ufullstendig diagnose som fortsatt er under utredning, men jeg får medsiner som er mer rettet mot psykose som er langt mer riktig enn kun depresjonsmedisiner. Jeg er mer glad og har mer energi mot det jeg har hatt før. Psykose er et stort tema, og det er vanskelig å forklare hva det går ut på. Men kort fortalt har man vansker med å skille fantasi fra virkelighet. Jeg kan gjerne skrive et innlegg om psykose og hvordan det er for meg, selv om det er et litt tungt tema. Det er egentlig ganske deilig å få ut ting jeg går å tenker på gjennom bloggen også.

Kjenner du noen som har diagnosen psykose? 

3 kommentarer Skjul

Madeleine

15.12.2015 kl.19:17

så godt at det går bedre med deg da! =) Ja, jeg kjenner noen...:)
Den lille Pandaen c:

15.12.2015 kl.21:15

Jeg er glad at det går bedre for deg og håper du får den 'rette' diagnosen nå da. heier på deg :) <3
Solveig

16.12.2015 kl.11:26

Tusen takk for at du deler! Er så fint å få litt innblikk i hvordan det er å være innlagt. Vil veldig gjerne lese mer om psykose og hvordan det er for deg.

Skriv en ny kommentar

hits