Er det mainstream å blogge om psykiske lidelser?

Hvorfor er det sånn at en dag kan ting gå på skinner, livet kan smile fra øre til øre, og alt er et eneste hallelujah. Men neste dag er alt plutselig dritt igjen? Fuck livet. Fuck psyken, sier jeg bare. 

Jeg hadde i bunn og grunn en helt grei dag i går. Det var en sånn nøytral dag som jeg liker å kaller dem. Når man er psykisk syk så er det ikke alltid man har skikkelig gode dager, for å være ærlig vet jeg ikke hva det vil si å ha en skikkelig god dag lenger. Kan vel egentlig påstå at det ikke er et kjent synonym for min del. Det er så godt som glemt. Derfor er det høyeste jeg oppnår for tiden nøytrale dager, med mindre det er noe helt sykt bra som skjer. Jeg tror det kan ha noe med alle medisin byttene mine de siste to årene som har køddet med hjernen min. Ikke vet jeg. At jeg har klart å få ned såpass mange ord er utrolig, det jeg har skrevet til nå er omtrent like mange ord som går gjennom hjernen på en uke. Gir meg selv et klapp på ryggen der ass. Men tilbake til gårsdagen; Jeg sov hele dagen, bokstavelig talt. Man kan sammenligne meg med en pc som ikke har vært slått av skikkelig på et par måneder, som rett og slett trengte en liten restart. Jeg har sovet dårlig siden torsdag forrige uke, og nå var det på tide å ta igjen noe av den tapte søvnen. Er det flere enn meg som har erfart at man trenger en liten omstart innimellom?  

I dag har jeg en følelse av å være tom. Alt går utrolig tregt og tankene mine er ikke på plass for fem flate øre. Som om jeg går på autopilot eller noe. Jeg var i gruppeterapi igjen, som jeg er hver torsdag, men i dag hang jeg ikke med i det hele tatt. Plutselig satt jeg der og gråt uten å vite hvorfor. Det eneste jeg vet er at de satt og snakket om noe med selvmordstanker, død og sorg, og at jeg ikke klarte å følge med i samtalen. Kanskje det var noe som traff meg, det er uansett utrolig flaut når det skjer. Alle tankene mine ble viet til å finne ut hvorfor jeg begynte å gråte, uten hell selvfølgelig. Det har skjedd oftere i det siste, og det er egentlig litt ekkelt når jeg starter å gråte uten å være trist på noen måte. Du sitter der med røde øyne, tårevåte kinn og snørr rennende fra nesa, mens seks - åtte personer sitter og stirrer på deg. Uten å vite hvorfor. Plutselig kommer hulkingen også. Enda verre. 

Nå er jeg kaputt, og jeg kommer garantert til å ligge til langt ut på dagen i morgen også. Hvis noen kjenner seg igjen i noe av det, eller har hatt noe av ded samme opplevelsene, så del de gjerne i kommentarfeltet. Håper at jeg ikke er alene, selv om jeg ikke ønsker at noen skal ha det slik! 

Og et siste spørsmål; Er det mainstream å blogge om psykiske problemer nå? I så fall kan jeg blogge om noe annet.

3 kommentarer Skjul

Birgitte Østby

04.11.2016 kl.03:28

Synes man skal få lov til å blogge om hva man vil, ellers er det jo mange som har nesten identiske blogger. Det er viktig å skille seg ut.. :)
Lise Duun

15.11.2016 kl.17:59

Birgitte Østby: Du sier noe der! Men det er utrolig mange som blogger om psykisk helse akkurat nå, så jeg føler det er veldig "mainstream". :-)
Birgitte Østby

15.11.2016 kl.20:15

Psyksik helse er noe alle har da, så noen sliter og vil delere erfaring osv. Synes det må være ok, men samtidig er det nok lurt for noen å søke hjelp og.

Skriv en ny kommentar

hits