Jeg er en mislykket person

Har du noen gang bare følt at du er en totalt mislykket person? I det siste har jeg tenkt utrolig mye på fremtiden min. Men problemet er at jeg har ingen. Det er et utrolig sårt tema for meg, og hver gang noen bringer det opp begynner jeg å gråte. Hver eneste gang. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg vil klare å bli kokkelærling igjen, uansett hvor sterkt jeg ønsker det. Det har vært drømmeyrket mitt siden femte klasse, og det burde ikke vært uoppnåelig å ta et fagbrev. For alle sa at jeg var flink, jeg så det bare ikke selv. Nå ser fremtiden dyster ut, og jeg går konstant rundt med to scenarioer i hodet. Enten lever jeg av noen få kroner fra NAV resten av livet eller så tar jeg mitt eget liv, uansett hvor dystert det høres ut.

Jeg prøver mitt beste på å gjøre en god jobb, møte opp på arbeidstrening, ta medisinene mine, møte opp til behandling, men jeg klarer snart ikke mer. Jeg sitter med en konstant følelse av å ikke strekke til. Nå har jeg til og med begynt å støte vekk familie, venner og kjæreste. Jeg forteller dem ingenting, fordi at hvis jeg prøver å forklare, vil de uansett ikke forstå. Likevel skylder jeg på dem for at de ikke forstår og fordi at de ikke ser at jeg ikke har det bra. Selv om jeg egentlig vet at det ikke er sant. Jeg har ikke kontroll på en eneste jævla ting lenger. 


Jeg er et mislykket individ. 

3 kommentarer Skjul

Victoria Larsen

16.11.2016 kl.15:44

Kjenner meg godt igjen i disse tankene. Håper det blir bedre <3 Håper du får en fin dag :-)
Himmelretninger

16.11.2016 kl.16:03

Dette kan jeg relatere til. Så masse. Jeg er 19 og klarer ikke fullføre videregående fordi jeg er psykisk syk. DET er tabu det. Toppen av miskykkelse. Jeg er for syk til å møte verden og er avhangig av NAV og et team med behandlere hele tiden. Ja, jeg skammer meg. Bør jeg? Nei. For dette er ikke min feil.

Jeg vet du ikke kjenner meg men hvis du trenger noen å snakke med om hva som helst så er jeg her. Hva som helst.
Lise Duun,comment-115910465

16.11.2016 kl.16:22

Himmelretninger: Takk, det setter jeg veldig stor pris på! Noen ganger hjelper det å snakke med noen man ikke kjenner om slike ting, det er lettere å være åpen da. Og hvis du skulle trenge noen å snakke med stiller jeg gjerne opp også!

Jeg klarte knapt å fullføre videregående selv, hadde fraværsgrensen eksistert den gangen hadde jeg ikke klart det! Problemet mitt var fraværet, og ikke karakterene heldigvis, så jeg kom meg gjennom det med en lavere karakter enn jeg skulle!

Men for guds skyld, ikke skam deg. Psykisk helse har blitt mindre tabubelagt opp gjennom, og det er mer og mer normalt å være åpen om det! Og de blir bare bedre på tilrettelegging i forhold til skole og jobb, og det finnes alternativer som å ta fag som privatist eller dele skoleåret i to. Selv om det er like så tungt.

Skriv en ny kommentar

hits